En liten historie fra det gyldne hus...

Dette er en liten historie som utspilte seg i det gylden hus....Ca d'oro, i Venezia for et par år siden og som jeg noen ganger ikke helt forstår er virkelig.

Palasset som ligger ut mot Canal Grande ble bygget for Contarini familien i begynnelsen av 1400-tallet, den gang ble fasaden dekket av 23000 ark bladgull og malt i de mest eksklusive fargene, ultramarine og sinober. Selv om det i dag ikke er så mye som et snev igjen av "malingen" rager bygget majestetisk ut over kanelen, og jeg måtte jo bare benytte meg av muligheten til et besøk. Heldigvis er det i dag museum, og for noen få euro blir du meget elskverdig invitert inn i palasset, som for øvrig egentlig heter palazzo Santa Sofia.....kjært barn, mange navn.

Må bare innrømme at jeg ikke helt viste hva som ventet meg....

Palasset huser mange interessante malerier og gjenstander, men må innrømme at for meg var det selve bygningen som var den store attraksjonen.

Ikke vanskelig å drømme seg bort stående i loggian og se utover det yrende livet av gondoler, traghettoer, taxibåter, varebåter og vaporettoer i skjønn forening.

                                                                                                                                                                      

 

Ble "vekket" til livet av en ganske vever eldremuseumsvakt, som plutselig dro meg med seg inn i museumet igjen hvor han så dro gardinene til side, åpnet vinduene, ba meg stå stille, for så å ta kamerat mitt og forsvinne rundt hjørnet.

De fem andre turistene i rommet våknet plutselig til live, mens jeg var litt mer bekymret hvor kameraet mitt hadde tatt veien.

Vakten dukket opp igjen i et vindu på andre siden av gårdsrommet hvor han ivrig ropte "se opp" "se ned"...."litt lenger frem" "brava" brava".......

 

    


Det ble etter hvert en liten forsamling både bak meg og i den indre bakgården under meg, og enda mer rop og klapping. Sjenert og stiv som en stokk fikk jeg til slutt kamerat mitt tilbake. Vinduene ble lukket og gardinene ble dratt for og skjermet på ny for sollyset.
Vakten viste meg bildene, ønsket meg en buona giornata før han igjen forsvant ut av syne. Folkemengden som hadde vokst fra fem til tja...15? løste seg opp, og forsvant lattermildt av sted.
Husker ikke så mye mer fra besøket etter denne seansen annet en et par godt voksne amerikanske damer med lilla hår som fikk servert noe av en anekdote av mannen i billettluken.
Forlot Ca d'Oro med et smil om munnen og høylytt latter i korridoren, de italienerene vet virkelig hvordan å gjøre hverdagen litt mer magisk......