En natt i Orvieto

Sommer og ferietid. I år, som i fjor ble den tilbragt i Italia.

Utrolig deilig følelse å sette seg i bilen etter jobb en torsdag ettermiddag og tenke på at jeg i de neste 2,5 ukene skulle tilbringe min ferie i støvellandet.

Forlot hjembyen min midt i svarteste natten, første stopp: Orvieto.

Med regionaltoget fra Roma ankom jeg togstasjonen rett nedenfor den historiske byen i Umbria. Hadde fått tips av Helen med bloggen helen-italialiv om å ta taubanen opp til sentrum, men dessverre så var kabelvognen for øyeblikket ødelagt....I ca 1 uke fikk jeg vite av konduktøren, som så geleidet meg videre til bussholdeplassen.

Et snaut kvarter senere kom bussen, kofferten opp i bakvinduet og så bar det opp igjennom trange gater og bratte bakker før bussen meget beleilig stoppet utenfor domen.

Natten skulle tilbringes på  hotell Virgilio, et lite sjarmerende hotell på piazza duomo.

Var deilig å endelig sette kofferten fra seg og ta seg en forfriskende dusj før veien igjen bar ut.

Orvieto ventet og jeg hadde ingen planer om å la den vente lenge.

Byen som har eksistert siden etruskerne regjerte i denne delen av Italia ligger på toppen av et isolert fjell av vulkansk "tufa" med stupbratte skråninger ned i dalen. Fjellet er egentlig en stor sveitser ost med tusenvis av grotter som har vært brukt til lagring av olivenolje, vin, "postdue-rom" mm.

Ble ingen grottebesøk på meg denne gangen, men anbefaler alle som tar turen til Orvieto en tur ned i en av grottene. Disse er guidet og billetter kjøpes på turistinformasjon på piazza duomo.

Min ettermiddag ble tilbragt slentrende rundt i de brosteinsbelagte gatene med ganske så hyppige besøk i de mange butikkene byen huser.

 

Så kom regnværet og jeg fant ut at domen ville være det perfekte tilholdsstedet. Hadde såvidt kommet innenfor de digre dørene før det braket løs. Bortsett fra noen få som satt og tegnet var det få andre gjester der og da jeg stod å beundret Luca Signorelli sin dommedag med tordenværet skrallende utenfor og det elektriske anlegget flakkende, var det som om tiden hadde stått stille og jeg følte at jeg ble satt rett tilbake til middelalderen.

Vel ute igjen ble jeg møtt av et busslast med turister som hurtig sprang opp trappene til domen, kunne ikke annet enn å sende et litt takk opp mot de høyere makter om at jeg fikk oppleve denne spesiell domen nesten helt alene.

Lørdagsmorgen fortsatte jeg min vandring rundt i byen på leting etter markedet. Jakten var kort da jeg fant ut at det bare var å følge etter horden av eldre damer med handletraller. I min kurv (poser) ble det salat, sukkererter, paprika, druer, solmodne tomater og fersken.

Senere ble det også et par sko samt rundstykker og kake fra det lokale bakeriet.

Da jeg så skulle hente kofferten og vesken min på hotellet for så å gå igjennom byen der min mor og far skulle hente meg, hadde jeg den streve utfordring å få med meg alt pikk pakket og var rimelig irritert på meg selv at jeg ikke hadde bestilt en taxi. Da en eldre damen stoppet og spurte om hun kunne kjøre meg et sted nølte jeg ikke et sekund før kofferten ble lastet inn i bilen. Tvers igjennom byen bar det i full fart og Laura, min sjåfør, stoppet bokstavelig talt rett utenfor heisedørene som skulle føre meg ned fra Orvieto, der trykket hun på heisknappen, ventet og vinket meg så av sted.....penger skulle hun ikke ha. Med kaken, vesken og skoposen balanserende i den ene hånden og kofferten og grønnsakene i den andre, manøvrerte jeg meg ned igjennom parkeringsanlegget og ut. Få minutter senere dukket to kjente hoder opp bak rattet i en liten hvit Peugot.

Gjensynsgleden var stor selv om det var kun en uke siden vi så hverandre sist. Spente satt vi så avgårde mot Montefiascone og mot Villa Helena hvor hele familien skulle tilbringe en uke.........men den historien kommer senere.....

 

En liten historie fra det gyldne hus...

Dette er en liten historie som utspilte seg i det gylden hus....Ca d'oro, i Venezia for et par år siden og som jeg noen ganger ikke helt forstår er virkelig.

Palasset som ligger ut mot Canal Grande ble bygget for Contarini familien i begynnelsen av 1400-tallet, den gang ble fasaden dekket av 23000 ark bladgull og malt i de mest eksklusive fargene, ultramarine og sinober. Selv om det i dag ikke er så mye som et snev igjen av "malingen" rager bygget majestetisk ut over kanelen, og jeg måtte jo bare benytte meg av muligheten til et besøk. Heldigvis er det i dag museum, og for noen få euro blir du meget elskverdig invitert inn i palasset, som for øvrig egentlig heter palazzo Santa Sofia.....kjært barn, mange navn.

Må bare innrømme at jeg ikke helt viste hva som ventet meg....

Palasset huser mange interessante malerier og gjenstander, men må innrømme at for meg var det selve bygningen som var den store attraksjonen.

Ikke vanskelig å drømme seg bort stående i loggian og se utover det yrende livet av gondoler, traghettoer, taxibåter, varebåter og vaporettoer i skjønn forening.

                                                                                                                                                                      

 

Ble "vekket" til livet av en ganske vever eldremuseumsvakt, som plutselig dro meg med seg inn i museumet igjen hvor han så dro gardinene til side, åpnet vinduene, ba meg stå stille, for så å ta kamerat mitt og forsvinne rundt hjørnet.

De fem andre turistene i rommet våknet plutselig til live, mens jeg var litt mer bekymret hvor kameraet mitt hadde tatt veien.

Vakten dukket opp igjen i et vindu på andre siden av gårdsrommet hvor han ivrig ropte "se opp" "se ned"...."litt lenger frem" "brava" brava".......

 

    


Det ble etter hvert en liten forsamling både bak meg og i den indre bakgården under meg, og enda mer rop og klapping. Sjenert og stiv som en stokk fikk jeg til slutt kamerat mitt tilbake. Vinduene ble lukket og gardinene ble dratt for og skjermet på ny for sollyset.
Vakten viste meg bildene, ønsket meg en buona giornata før han igjen forsvant ut av syne. Folkemengden som hadde vokst fra fem til tja...15? løste seg opp, og forsvant lattermildt av sted.
Husker ikke så mye mer fra besøket etter denne seansen annet en et par godt voksne amerikanske damer med lilla hår som fikk servert noe av en anekdote av mannen i billettluken.
Forlot Ca d'Oro med et smil om munnen og høylytt latter i korridoren, de italienerene vet virkelig hvordan å gjøre hverdagen litt mer magisk......

 

På jobb i historiske omgivelser

I dag har jobben tatt meg med til Asker, nærmere bestemt Leangkollen hotell.Selv om det regner non-stop så er det ikke vanskelig å se hvilken fantastisk utsikt det er over Oslofjorden.
Akkurat nå derimot er det så mye tåke at kamera bare fanger opp en hvit vegg utenfor hotellrommet.....så da er det bare å håpe på "lettere" vær i morgen.

Hotellet er smakfullt innredet, med enn miks av nytt og gammelt. Dets historie kan man føle i veggene og gjør at hotellet skiller seg litt ut fra så mange andre.

Under krigen fikk Vidkun Quisling eiendommen i gave og fikk oppført en laftet tømmerhytte som fort fikk fort tilnavnet "ørneredet" på folkemunne. Selve byggningen ble aldri ferdig før krigens slutt, og Quisling og hans familie fikk aldri tatt det i bruk.
Etter krigen ble eiendommen overtatt av Sjømannsforbundet og ble et rekreasjon- og hvilestedsted for "slitne sjømenn" fram til 70-tallet.

Da jeg ikke er en sliten sjømann er jeg glad for at det i dag er hotell og konferansesenter. Nå er det på tide for meg til å gjøre meg klar til middag, og med den utsøkte lunchen i bakhodet, er det bare å glede seg.......Fortsatt god kveld!

Castello di Bolsena

For alle som kjenner meg er det ingen overraskelse at min første bloggtur går til Italia. Mitt kjærlighetsforhold til landet begynte lenge før jeg noensinne hadde satt min fot der og når jeg først kom dit, ser det ikke ut til at jeg kan reise noe annet sted. Landet drar meg til seg og uten jevnlige besøk blir jeg som en ballong som har hengt ute i solskinnet litt for lenge.

Så jeg håper dere vil reise med meg og oppleve Lazio og Bolsena sjøen, nærmere bestemt den lille landsbyen Bolsena.

Byen med sine drøyt 4000 innbyggere ligger idyllisk til ved den vulkanske innsjøen Bolsena helt nord i Lazio med grense inn mot Toscana i nord og Umbria i øst. Stedet er en av de eldste etruskiske bosetningene i Italia, men er nok i dag mest kjent for sin castello, -borg, som ruver over den nyere bydelen som strekker seg fra borgen og ut mot innsjøen.

                                                                           

Castelloen kan dateres tilbake til 1100-tallet og det  er ikke vanskelig å forestille seg livet i middelalderen traskene under bueganger på brosteinsbelagte gater. Spesielt når mørket har lagt seg, og du blir fortalt historien om prinsen som bor der...eventyret du nå ser fremfor deg falmer fort da du også får vite at prinsen er godt oppi åra, ikke den smule interessert i det kvinnelige kjønn og bor for det meste av tiden i sitt palazzo i Roma....akk ja...

   

Prins eller ei, Bolsena er en fortryllende by med herlige personligheter og en gjestfrihet jeg sent vil glemme. Et sted hvor man kan sitte i vinduskarmen å se på livet, mens man smaker på en Est Est Est vin fra nabobyen Montefiascone. Eller hvor du kan ta et forfriskende bad i krystallklart vann midt i et 350 000år gammelt krater.

Gleder meg til å ta turen dit igjen i sommer, hvor jeg denne gangen skal flytte ut av castelloen og inn på en fantastisk flott villa øst for Bolsena......villahelena..........

Var så heldig å ta en dagstur dit i fjor høst sammen med de mest sympatiske og gjestfrie eierene, og det å kunne få bo der en hel uke, vil bli som tatt ut av en drøm. Må også takke vertskapet på villa Helena for mange herlige historier og mye latter fra min tid i Bolsena, -man skal lete lenge etter noen som dere....

Til vi sees igjen får jeg drømme meg bort å nyte noen bilder fra min siste tur.....

Hva med å bo i et palass? Il palazzo Cozza Caposavi http://www.vescontebnb.com/

                               

         

                     

                                      

Fredag & Fridag

Annenhver uke er jeg så heldig å ha fredagsfri....i dag var planen å gjøre huset "sommerklart", istedet ble det hagearbeid....

Jeg er på ingen måte noen gartner, men det er et eller annet med å se et lite frø bli til en blomst eller busk som rett og slett gjør meg lykkelig.

Hadde vel aldri trodd at det å fjerne ugress skulle bli en måte for meg til å koble av fra alt som har med stress og jobb heller, men det har det nå altså blitt

For noen uker siden bestemte jeg meg for å så chili, tomater og løvemunn....uerfaren som jeg er, tror jeg kanskje det blir med forsøket da plantene ikke har blitt noe mer enn 5cm høye skudd etter snart en måned...men gressløken jeg sådde i fjor ser ut trives, dog man muligens ikke akkurat trenger å være noen rakettforsker til å få den til å gro.

Dette blir min første fulle sommer med egen hage og planene er mange....Fra av i fjor å overta en hageflekk med halvmeter høye brennesler så har det vært noen utfordringer, men så står jeg da også fritt til å forme hagen slik jeg ønsker. Vårens høydepunkt så langt er magnoliaen, -Magnolia stellata, som sprang ut i full blomst for få dager siden.

        

        

Om ikke lenge vil også syrinbuskene og det lille epletreet stå i full blomst...lavendelen vil så følge med den deiligste duft. Luca, min lille firbeinte er likegyldig til alt som har med planter, men fornøyd med selskapet og nysgjerrig på hva i alle dager jeg graver i jorda for.

Jeg bare gleder meg til fortsettelsen og håper på både terrasse og gjerde....og hvis tiden ikke strekker til i år, så kanskje neste år? Hvem vet hva fremtiden bringer?

 

Den spede begynnelse

Det har tatt sin tid, men nå er tiden inne også for meg til å legge ut på eventyr i bloggverdenen.
En verden med stort mangfold og kreative sjeler. Kanskje det er nettopp det som har gjort at jeg ikke har turt å begi meg ut på denne reisen før en onsdagskveld i april i 2015.
Jeg verken strikker eller syr, dog jeg har hatt mine stunder foran symaskinen. Jeg er nok heller ikke den personen i denne verdenen som har de mest bastante meningene om verken ditt eller datt.
Så hva skal jeg bidra med? Vel, det blir nok noe reise...ellers er det nok hjem, hage og helt sikkert noe innfall av et eller annet slag som plutselig faller ned i mitt hodet en sommerdag.
Dette blir et nytt kapittel for meg...håper at noen kan ha litt glede av de ord og bilder som i fremtiden vil fylle disse sidene.

Med vennlig hilsen....Elin